Når toppen av oppnåelse blir et fengsel

Kjenner du deg igjen? Leve et liv som på papiret ser så riktig ut. Partner. Barn. Et hjem som er “misunnelsesverdig”. Et navn og en status som sier at du har lyktes.

Men på innsiden er hun fanget.

Hun er hun som aldri får puste helt ut. Hun som alltid bærer ansvaret – for barna, for foreldrene som begynner å bli syke, for partneren som forventer mer enn han gir. Hun som skal fikse alt, takke for alt, tåle alt.

Men hvem er hun?

Hun husker det ikke lenger. Hun har blitt en rolle, en funksjon, et ansikt andre kan nikke anerkjennende til.

Og inni henne har en stemme fått overtaket. En slem stemme som sier: “Du er ikke god nok.” “Du må prøve hardere.” “Du kan ikke klage, du har jo alt.”

Det er denne stemmen som gjør det farlig å våkne. For å våkne ville bety å høre hva hun egentlig føler. Å se hva hun egentlig lengter etter. Å innrømme at “alt” ikke er nok hvis det ikke også er sant.

Hun er ikke alene. Dette er ikke en enkelt kvinnes smerte, men en struktur. Et system. Det skjer overalt – kvinner som lever “privilegerte” liv, men som har mistet seg selv i det.

Det er her healingen begynner. Med å stille det skumleste spørsmålet:

Hva skjer om jeg våger å kjenne etter?

For når hun våger å lytte, kan hun begynne å ta rommet sitt tilbake. Et rom som ikke bare er til for å bære andre, men for å puste, leve og være hel.

Det er ikke egoisme. Det er livsviktig.

Du kan ikke være noe for noen uansett i den tilstanden du kan ende opp i. Ikke på en frisk måte. Det er ofte dette som gir grobunn for sykdom. Den indre verden kortslutter, i ønske om å bli sett.

Hos meg har jeg møtt flere som deler fra livene sine. Jeg lytter og du kan si hva som helst her. Det er ingenting som er feil. Vi kan finne ut årsaker til hvorfor du ender i gitte spor og hvordan du kan bryte ut av tvangstrøyen.

Noen ganger hjelper det å bare si det høyt til noen.