Vi møter ikke bare muskler, lymfe og blodårer.

Jeg tar ikke imot bare muskler, vev, blodårer og lymfevæske.

Jeg tar imot liv.

Jeg møter det livet som deler seg med meg, i kroppen og i rommet.

Jeg ser helheten i alt du bærer med deg.

For muskler og lymfe har aldri knyttet seg alene.

Det var livet som vevde mønstrene,

og det er der årsakene hviler.

Der – i røttene – kan vi løsne, forløse og vende tilbake.

Vi trenger ikke alltid sette ord på alt.

For når du våger å se innover,

å møte det som en gang ble skjult,

da kan alt snu.

Når kroppen knyter seg, er det ofte fordi livet har gjort det umulig å blomstre fritt. Som en blomst i skyggen, som aldri fikk nok sollys, lærte kroppen å beskytte seg ved å lukke seg. Den holdt tilbake pusten, strammet muskler, stivnet i vev.

Alt for å overleve.

Men inni deg har blomsten alltid levd. Den har ventet. Den har husket hvordan det føles å åpne seg mot lyset, selv om omgivelsene fortalte noe annet.

Å begynne å åpne igjen er ingen enkel oppgave. Det kan føles sårbart, som å stå naken i vinden. Men når kronbladene får slippe frem, når hjertet får puste, da skjer noe med hele organismen. Muskler mykner. Immunforsvaret finner ny styrke. Lymfen renner friere. Blodet strømmer klarere.

Å blomstre er ikke bare et vakkert bilde. Det er helbredelse i praksis.

For i det øyeblikket du våger å være deg selv, fullt og helt, begynner kroppen å minne seg selv på hvordan det føles å leve.

Det er i deg. Muligheten til å åpne. Muligheten til å stå i ditt eget lys. Muligheten til å være akkurat den blomsten du er skapt til å være.

Tenk etter: hvor holder du deg selv tilbake i dag?

Er det i skuldrene som trekker seg opp,

i ordene du ikke sier,

eller i hjertet som lengter etter å bli hørt?

Start i det små. Slipp ett pust dypere,

ett ord ærligere,

ett steg nærmere deg selv.

Der begynner åpningen.

•