Å kapitulere til pilleindustrien - som å gi bort livet

Det er noe jeg har sett igjen og igjen: mennesker som overgir seg. Som kapitulere til legene og apotekene. De har vært syke og dårlig veldig lenge uten å forstå hvorfor. De ikke orker mer. De tar kanskje det første og beste rådet de får når de endelig møter et helsepersonell. For hva annet kan man gjøre når smertene ikke gir seg, når diagnosen henger tungt, når man blir møtt med standardløsningen: “Her, ta denne. Det er det beste vi kan gjøre.”

Jeg forstår dem. Men jeg kan ikke lenger akseptere alle tomme blikk med fulle medisinposer, uten å si noe.

For jeg har sett hva denne blindheten koster.

Min egen mor døde i dette systemet. Hun var lojal til pilleboksene, til rådene hun fikk, til “behandlingen”. Hun overlot kontrollen over kroppen sin til de som bar titler og autoritet. Og gradvis mistet hun seg selv. Ikke i en plutselig ulykke, men i små, daglige doser – til bivirkninger, til feilbehandling, til et system som ser mennesker som pasientnumre og løsninger som resepter.

Selv om det kanskje ikke var et tydelig drap, så var det like fullt dødelig.

Vi tror vi får behandling. Men altfor ofte får vi bare stillhet.

En pille som demper smerte uten å spørre hva kroppen egentlig prøver å si. En resept som kontrollerer symptomer uten å helbrede årsaken. Et løfte om at “dette er veien”, når det egentlig bare er en parkeringsplass for et liv i ventemodus.

Det finnes enormt mange enkelthistorie. Jeg ser det mer som et mønster.

Feilmedisinering rammer omtrent 20 % av alle behandlingsforløp i Norge. 10–20 % av innleggelsene på indremedisinske avdelinger skyldes legemiddelbivirkninger. Hvert femte akuttbesøk er et resultat av at medisiner har gjort mer skade enn nytte. I 2023 døde 388 mennesker av narkotikautløste dødsfall – mange av dem fra reseptbelagte medisiner.

Vi kaller det behandling. Men det er ofte et stille forfall.

Når ble det normalt å tro at livsgnisten kan hentes fra en pilleeske? Når ble det radikalt å stille spørsmål om man egentlig trenger medisinen? Hvorfor aksepterer vi at en eldre person kan få ti, femten forskjellige preparater uten at noen lurer på hva dette gjør med et menneske over tid?

Jeg skriver dette fordi jeg ikke klarer å være stille lenger.

Det er langt mer med selvrespekt og oppvåkning, enn angrep - at man skal kreve en dypere forståelse av årsaken til at man har plager i kroppen.

Medisiner redder kanskje liv noen ganger, men de skal ikke eie livene våre over tid. Vi har rett til å stille spørsmål. Til å si: “Hvorfor denne medisinen? Hvilke alternativer finnes? Hva skjer om vi venter, prøver noe naturlig eller trapper ned? Finnes det en annen vei? Hva skjer når alle medisinene blander seg i kroppen? Blir det igjen mye avfall og hva skjer med det etter noen år?”

Dette er ansvar. Du tror kanskje du trosser en velutdannet lege, men det kvarteret som systemet har konstruert for legemøtet er ikke lagt opp til at de skal se deg dypt nok. Derfor må du tørre å være kritisk.

Jeg skriver dette for min mor. For alle som dør i stillhet, bak lukkede dører, med fulle medisinskap og tomme øyne. Og for alle som fortsatt kan velge annerledes.

Det er på tide å våkne. Vi må slutte å overgi oss blindt. Vi må kreve å bli sett som mennesker – ikke resepter. Vi må eie valgene som gjelder våre kropper og vår helse.

Det er livsviktig.