Å bryte baner

Hvorfor skal jeg la en dato bestemme over meg?

Midt i april begynte det – så det er ikke engang snakk om én dato.

Ikke én måned heller.

Men en og en halv måned med tungsinn.

Ikke bare det – dette har vært mange måneder. Flere år.

Av mitt liv.

Alt fordi én hendelse skjedde for mange år siden.

Hvorfor skal den hendelsen få bestemme

hvordan mitt liv skal være for alltid?

Vi mennesker er mønsterdyr.

Så lenge vi ikke velger å bryte ut,

går vi der vi alltid har gått.

Som et tog på skinner.

Og nå – nå kommer mai igjen,

så da er det på tide å være i sorg, ikke sant?

Fordi togskinnen sier det?

Men hva om jeg ikke lenger er et tog?

Hva om køsystem, mønster og gamle spor

ikke lenger passer den jeg har blitt?

I år vil jeg glede meg.

Jeg vil bare være glad

og nyte at jeg har dette livet.

Hvorfor?

Fordi jeg kan.

Fordi det fortsatt finnes så mye å sette pris på.

Det betyr ikke at jeg har glemt.

Det betyr at jeg gir meg selv lov til å gå videre.

Å leve i et nytt, friskt år

med plass til nye opplevelser og gleder.

Fordi jeg ikke går verken i tog eller baner

uten at jeg ønsker det selv.